mandag 26. oktober 2015
Gitaren hadde stått på stua i årevis
-----
Det var en vanlig dag på jobben. Nei, det var det ikke, jeg måtte først komme til jobben. Som så mange andre arbeidere, må også jeg tilbringe en halvtime i bil før jeg kommer til jobben. Det er ofte helt greit det; høre på radio, vri litt på rattet, se på utsikten. Det har seg slik, jeg har kjørt veldig mange gamle biler opp gjennom årene og noen vil vel si jeg er gammel jeg også. De gamle bilene har av og til stoppet, av og til ikke ville starte. NAF har blitt kontaktet mange ganger. Jeg hører til reparasjonsgenerasjonen og er oppdratt til å være selvhjulpen. Jeg kan for eksempele skifte hjul når det punkterer.
Det startet litt utpå høsten. Det dugget på ruta, på innsiden av ruta. Jeg trodde det var pusten min som laget duggen så jeg satte på varmeapparatet. Da ble det ennå mer dugg. Til slutt måtte jeg innse det, det var lite å spare på å bruke reint vann på radiatoren. Forrige vinter hadde nok vært kald nok til å fryse sund det som skulle varme opp bilen og holde vinduene klare. Men som sagt, jeg kan skifte punkterte hjul. Et punktert varmeapparat, ingen sak. Opp med pansret og fram med skrujern og skiftnøkkel og slik ble vannet til varmeapparatet forbikoblet og duggen forsvant, og det gjorde også en potensiell verkstedstedsregning. Det var på høsten og vinteren ville komme. Det var ikke til å tvile på, men så ville en vår komme og da skulle jeg se mer på det ødelagte varmeapparatet. Men først kom vinteren mørk og kald som vanlig. Denne januardagen jeg kjørte til jobb var så kald som januardagene var i barndommen. Votter, skjerf og lue var påkledning også inne i bilen og isskrapa var i hyppig bruk og gjennom ruta kunne jeg se vegen. Mørkt var det. Sola er jo bare på formiddagsbesøk tidlig i januar.
Vi liker å være best i Steinkjer. Best på å ha vet verst også. Vi klarer aldri å slå kulderekordene til Røros. Men det sureste været, det har vi. Det sørger fjorden for. Og det var nettopp fjorden som møtte meg på veg til jobben og gjorde jobbreisa uforglemmelig. Frostrøyken steg opp fra fjorden, snek seg umerkelig og la et grått lag på frontruta. Nå så jeg lite. Ingenting er vel riktigere å si, så jeg bremset og satte på vindusviskesene på fullt. Det hjelp ikke, så jeg satte på varmeaparatet. Det virket ikke det visste jeg jo egentlig godt. Mørkt, kaldt, det skulle bli godt å komme på jobben å få seg en varm kopp kaffe, men før det måtte jeg kjøre noen kilometer til i mørke, i blinde? Jeg åpnet sidevinduet skrapte med isskrapa med venstrehanda, men både skrapa og handa var for kort til å få sikt til mer enn venstresida, og så la frostrøyken seg på vinduet igjen. Dugg på innsiden, rim på utsiden, dette var umulig.
Hadde jeg sett ei flaske rødsprit bak i bilen? Kunne det være noe som ville gjøre en beksvart, kald januar dag bedre. Jeg kunne begynne med vinduene. Jeg satt giret i park og gikk ut og bak bilen. Nei, jeg satte ikke bilen i park. Bilen beveget seg! Det var kaldt, men nå kom det bølger kulde og varme om hverandre i en lamslått kropp. Bilen går ikke fort, men jeg står helt stille. Bilen farer utfor kanten, ned på jernbanelinja, ruller videre og ender i fjorden med taket ned og alle fire hjulene surrende opp før den forsvinner i dypet. Skekkbildene slipper taket. Bilen har gått lang men ikke så langt. Den står vel i første gir. Så tenker jeg ikke lenger, ser ingen skrekkbilder lenger. Jeg løper, jeg kan nå igjen bilen. Jeg åpner bakdøra og kravler meg mot førersetet. Med beina på ryggstøttene og hendene på rattet, svinger jeg bilen bort fra venstre kjørefelt og en tutende trailer.
Del 2
Det var en vanlig dag på jobben. Jobbreisa hadde ikke vært helt som vanlig, men nå hadde jeg drukket kaffe og sto å pratet. Da plutselig ...
Det er rart med det, noen drømmer om å bli til noe. Drømmen er gjerne om å bli noe en ikke er. Det skal være bra å ha drømmer. Å være fornøyd med det som er, er ikke så bra som å ha en drøm om å nå et mål eller flerel. Er målet nådd kan det være naturlig å se seg tilbake, men for den målbevisste drømmer er et nytt og høyere mål, lengre fremme det eneste som teller. Skrivekurs kan en få over alt, i Bergen, i Oslo og kanskje tilmed i Trondheim. Med kurs kan drømmen bli til virkelighet. Men slike drømmer er ikke som nattens drømmer, flyktig, uklare og uforståelige. Nei, når drømmer skal bli til virkelighet er det enkelt. Det handler alltid om penger.
Jeg aldri drømt om skrivekurs, men jeg fikk et, helt uten videre og det handlet om penger. World online hadde gått konkurs. Dataen og internettet som i dét forrige år hundre skulle gjøre mange og gjorde mange, rike, voks, men dotcom bobla sprakk. World online hadde tilbudt internett-tilgang hele døgnet. Det kunne ingen andre tilby. Flere og flere valgte og koble seg til World online. Etterhvert ble det for mange. De kunne ikke ha døgnåpent lenger. Kankje klarte de ikke å betjene den eleville gruppen av ivrige ineternett-brukere. Kankje ville de tjene ennå mer penger. Brukte internett-brukeren internettet mer enn åtte timer, kostet det ekstra.
Nettene ble ofte lange. Modemet skurett og skrapte. Det tok lengre tid å laste ned en tekst som å lese den. Det kom ingen ekstra regning. Men så sprakk bobla. Tiscali skulle overta etter World online. Hadde World online noe utestående? Ja, ingen brukere hadde betalt for internettoverforbruket i flere år. Og nå var oppgjørets time hadde kommet. Det er greit å hente inn de pengene også. Jeg ringte direktøren. Han sto i ei lakselv og ble forundre over å bli oppringt av en kunde. Å søke etter telefonnummer på nett var da ingen kunst. Jo, det stemte. Jeg skulle få ettergitt det siste året, hvis jeg skrev et brev å ba om det. Jeg fikk overforbruket for siste år ettergitt. Det lønner seg å skrive.
Så kom regningen fra de forrige årene. Jeg kastet regningen og regnet med flere enn meg ville glemme. Bildene på internett var ikke så flotte og verdifulle. Alle som har prøvd å kaste en regniger vet, de kommer igjen. Det gjorde mine regninger også. Nå i from av innkassokrav. Slik startet mitt skrivekurs, et kombinert brev og e-post kurs. Inkassobyrået skrev brev og jeg svarte på e-post. Slik hold vi det gående et halv år. Fingrene løp hurtigere og hurtigere over tastaturet, men selv om jeg formulert meg drepende på arkaisk nynorsk var svarene ikke svar. De var standardformuleringer spydd ut av ei datamaskin.
Jeg ringte. “Ja, du står med en rest på noen hundre kroner,” sa dama. Hun syntes jeg var hyggelig særlig når hun la til, “den stryker vi.”
Det kan lønne seg å snakke - også.
tirsdag 13. oktober 2015
Vi hadde nesten ingen ting da jeg var liten. Ikke en plastsekk en gang. Langt mindre et rompebrett. Men vi var ikke hjelpeløse. Det er feil å si, vi. Jeg var ikke blant vi. Jeg prøvde å bli med blant dem. Det er vanskelig å bli med dem. Det er det bare lillebrødre som vet hvor vanskelig det er å bli med på leken blant de store guttene.
Vinteren var som alle vintre i barndommen, full av snø. Grubba, grusbakken ved Hointorget, hvor vi lekte med biler om sommeren, var nå dekt av snø. Det er feil å si biler. Vi hadde nesten ingen ting da jeg var liten. Bilene var steiner. Men for oss var steinene biler. Biler som laget veier i den løse grusen. De kjørte gjennom tunneler under torva der det ikke var grus og i store svinger opp hele den grusete Grubba.
Så kom krigen. Krigen kom alltid etter en lang dag med vegbygging. Først kom flyene. Det var steiner det også. Vi hadde nesten ingen ting da jeg var liten. Så slapp de bombene. Det var steiner det også. Vi hadde jo nesten ingen ting da jeg var liten. Men disse steinbombene var dårlige saker, gitt. De ødela jo nesten ingen ting, så vi måtte hjelpe til med føttene og hendene. Så er etter mye sparking, fekting og kasting av steinbomber, var alt av dagens leik jevnet med jorda. Grubba så som før, en stor, lang og bratt grusbakke.
Den var så bratt at det gikk an skli på rompa når det var vinter og snø og noen hadde allerede akt seg nedover. Men det gikk ikke fort. Derfor hadde de, stor guttene, skaffet en kolli. Det er feil å si kolli, det heter vel én kollo, men det sa vi aldri. En kolli var en stor pappeske hvor det var mange små esker i, for eksempel skoesker. Den tomme kollien, den tomme pappeska var så stor at det var plass til et par, små storgutter i. De som ikke var i eska, puffet eska utfor bakken. Med hyl og skrik gikk ferden nedover. De neste som var modige nok til å gå inn i en mørk eske på en ferd som helt sikkert endte med knall og fall, fikk prøve seg.
Den som alltid står utenfor, er veikest, dummest og minst. Får en usynlig, ikke målbar egenskap. Egenskapen heter mot. Jeg skulle tørre å krype inn i eska og la meg puffe utenfor bakken. De skulle få se, jeg var like modig som dem. Men etter mange turer hadde eska blitt så lealaus at det var bedre å rive den i stykker. Kan hende det var mørkredde gutter blant storguttene heller ville ha en papp bit å skli på med full kontroll. Turene i eska kunne ikke beskrives som en kontrollert ferd.
Sjansen for at også jeg skulle få meg en liten pappbit var også til stede, men først måtte jeg opp bakken. Å vente på en storgutt skulle skli nedover bakken og etter på la meg få låne pappbiten. Det vil aldri skje. Jeg kjente bror min og storguttene for godt til det. Det vil aldri skje! Jeg måtte opp og hente min egen pappbit.
Jeg stabbet oppover. Snøen var dyp. Jeg hadde jo korte bein og det var tungt å dra opp beina av snøen for hvert skritt. Litt sammenpresset var snøen riktig nok. Oppe på bakken satt første storgutt klar til å sette utfor. Nå hadde jeg kommet halvvegs opp i bakken. "Fløtt dæ!" En må hør etter foreldre, lærere og storgutter. Men snøen er laus og ennå djupere utafor, så jeg forsetter som jeg har begynt, midt i bakken. "Fløtt dæ!" Nå er det flere som roper, men snøen er forsatt like laus utafor, så jeg forsetter. Det tar si tid, men jeg skal komme opp. Da hører jeg bror min rope: "Det er berre bror min!"
Jeg er jo ikke luft bare om jeg er lillebor, men helt sikkert til bry og midt vegen så klart. "Fløtt dæ!" Men jeg klar ikke. Jeg er sliten, jeg er jo liten og veik. Nå klarer jeg ikke flytte en fot, sjøl om jeg hører det er alvor. "Fløtt dæ!" "Jammen ska æ berre kjør?" hører jeg han som sitter klar til å kjøre, spørre. "Ja," seier bror min, og legger til "det er berre bror min."
Det siste jeg husker er et par glatte, lysebrune lærsåler, sålene til et par randsydde beksømsko.
Far min kom for å hente oss til middag. Han fortalt han så meg fly i lufta og lande som ei bombe i laussnøen.
Vinteren var som alle vintre i barndommen, full av snø. Grubba, grusbakken ved Hointorget, hvor vi lekte med biler om sommeren, var nå dekt av snø. Det er feil å si biler. Vi hadde nesten ingen ting da jeg var liten. Bilene var steiner. Men for oss var steinene biler. Biler som laget veier i den løse grusen. De kjørte gjennom tunneler under torva der det ikke var grus og i store svinger opp hele den grusete Grubba.
Så kom krigen. Krigen kom alltid etter en lang dag med vegbygging. Først kom flyene. Det var steiner det også. Vi hadde nesten ingen ting da jeg var liten. Så slapp de bombene. Det var steiner det også. Vi hadde jo nesten ingen ting da jeg var liten. Men disse steinbombene var dårlige saker, gitt. De ødela jo nesten ingen ting, så vi måtte hjelpe til med føttene og hendene. Så er etter mye sparking, fekting og kasting av steinbomber, var alt av dagens leik jevnet med jorda. Grubba så som før, en stor, lang og bratt grusbakke.
Den var så bratt at det gikk an skli på rompa når det var vinter og snø og noen hadde allerede akt seg nedover. Men det gikk ikke fort. Derfor hadde de, stor guttene, skaffet en kolli. Det er feil å si kolli, det heter vel én kollo, men det sa vi aldri. En kolli var en stor pappeske hvor det var mange små esker i, for eksempel skoesker. Den tomme kollien, den tomme pappeska var så stor at det var plass til et par, små storgutter i. De som ikke var i eska, puffet eska utfor bakken. Med hyl og skrik gikk ferden nedover. De neste som var modige nok til å gå inn i en mørk eske på en ferd som helt sikkert endte med knall og fall, fikk prøve seg.
Den som alltid står utenfor, er veikest, dummest og minst. Får en usynlig, ikke målbar egenskap. Egenskapen heter mot. Jeg skulle tørre å krype inn i eska og la meg puffe utenfor bakken. De skulle få se, jeg var like modig som dem. Men etter mange turer hadde eska blitt så lealaus at det var bedre å rive den i stykker. Kan hende det var mørkredde gutter blant storguttene heller ville ha en papp bit å skli på med full kontroll. Turene i eska kunne ikke beskrives som en kontrollert ferd.
Sjansen for at også jeg skulle få meg en liten pappbit var også til stede, men først måtte jeg opp bakken. Å vente på en storgutt skulle skli nedover bakken og etter på la meg få låne pappbiten. Det vil aldri skje. Jeg kjente bror min og storguttene for godt til det. Det vil aldri skje! Jeg måtte opp og hente min egen pappbit.
Jeg stabbet oppover. Snøen var dyp. Jeg hadde jo korte bein og det var tungt å dra opp beina av snøen for hvert skritt. Litt sammenpresset var snøen riktig nok. Oppe på bakken satt første storgutt klar til å sette utfor. Nå hadde jeg kommet halvvegs opp i bakken. "Fløtt dæ!" En må hør etter foreldre, lærere og storgutter. Men snøen er laus og ennå djupere utafor, så jeg forsetter som jeg har begynt, midt i bakken. "Fløtt dæ!" Nå er det flere som roper, men snøen er forsatt like laus utafor, så jeg forsetter. Det tar si tid, men jeg skal komme opp. Da hører jeg bror min rope: "Det er berre bror min!"
Jeg er jo ikke luft bare om jeg er lillebor, men helt sikkert til bry og midt vegen så klart. "Fløtt dæ!" Men jeg klar ikke. Jeg er sliten, jeg er jo liten og veik. Nå klarer jeg ikke flytte en fot, sjøl om jeg hører det er alvor. "Fløtt dæ!" "Jammen ska æ berre kjør?" hører jeg han som sitter klar til å kjøre, spørre. "Ja," seier bror min, og legger til "det er berre bror min."
Det siste jeg husker er et par glatte, lysebrune lærsåler, sålene til et par randsydde beksømsko.
Far min kom for å hente oss til middag. Han fortalt han så meg fly i lufta og lande som ei bombe i laussnøen.
fredag 28. november 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)
